Tildelingsprosessen

Akvakultur er en tillatelsesbasert næring. Kravet om tillatelse innebærer at innehaveren får et særskilt gode, blant annet muligheten til å drive en eksklusiv drift på allmennhetens areal, mot at vilkårene som myndighetene har satt for driften overholdes og at oppdretterne bidrar til verdiskaping både lokalt og nasjonalt. Med andre ord foreligger det en «samfunnskontrakt».

Kravet om tillatelse er begrunnet i Ot.prp. nr. 61 (2004-2005): Om lov om akvakultur (regjeringen.no)

«Forvaltningen bør ivareta viktige overordnede samfunnsmessige hensyn som vanskeligere kan ivaretas av den enkelte næringsutøver. Hensynet til miljø og optimal bruk av kystsonen er hensyn som skal ivaretas både ved etablering, drift og avvikling av akvakultur. […] Videre tilsier fordelings- og knapphetshensyn at det stilles krav om tillatelse.».

Begrenset antall matfisktillatelser

Tillatelser til oppdrett tildeles normalt løpende etter søknad, men kommersielle matfisktillatelser til laks, ørret og regnbueørret i sjøvann er antallsbegrenset, noe som innebærer at de tildeles når departementet bestemmer det. Dette skyldes at det er stor etterspørsel etter slike tillatelser, og myndighetene har derfor kontrollert veksten av hensyn til blant annet miljø og marked.

Tillatelsens elementer

Hovedkomponentene i en tillatelse fremgår av akvakulturloven § 5, første ledd, og består av rett til produksjon av bestemte arter, i et bestemt omfang, på bestemte lokaliteter. Det normale vil være at tillatelse til produksjon av en eller flere bestemte arter på en bestemt lokalitet blir gitt i samme vedtak. Disse elementene av tillatelsen kan imidlertid også tildeles på forskjellig tidspunkt og i ulike vedtak.

Tildeling i to trinn 

For de antallsbegrensete tillatelsene av matfisk av laks, ørret og regnbueørret i sjøvann er normen at de tildeles i to trinn («totrinnssystemet»): Først tar Fiskeridirektoratet stilling til hvilke søkere som skal få tilsagn om tillatelse. Ved konkurranse vil disse tilsagnene gjelde personvalget (enten dette er en fysisk eller juridisk person). Tilsagnene er enkeltvedtak med klagerett. Slike tilsagn gir ikke rett til drift. Deretter behandler koordinerende myndighet, per i dag fylkeskommunen, søknaden om klarering av lokalitet.

Forholdet mellom tillatelse og lokalitet

Det er først når lokaliteten er klarert og eventuelle øvrige vilkår i tilsagnet er oppfylt, at det ved utstedelse av tillatelsesdokumentet fattes vedtak som gir rett til drift. Det er likevel å anse som én tillatelse, ettersom virksomheten bare kan utøves når man kan produsere en bestemt art på en bestemt lokalitet.

I prosessen med lokalitetsklarering er det i tillegg til fylkeskommunen, flere ulike myndigheter involvert.

Maksimalt tillatt biomasse (MTB)

Hver enkelt tillatelse er avgrenset i maksimalt tillatt biomasse (MTB) på to nivåer; selskaps- og lokalitetsnivå. MTB-systemet innebærer at innehaveren ikke på noe tidspunkt kan ha en stående biomasse (antall kg levende fisk i sjøvann) som overstiger tillatt MTB på selskapsnivå. På hver lokalitet kan biomassen ikke overstige den enkelte lokalitets fastsatte MTB. Normal størrelse på en tillatelse er 780 tonn på konsesjonsnivå, med unntak av i Troms og Finnmark hvor tillatelsene har en størrelse på 945 tonn.

Mens omfanget av biomasse et selskap kan inneha først og fremst er avhengig av type og antall konsesjoner, er begrensninger på lokalitetsnivå først og fremst avhengig av hvilken miljømessig bæreevne lokaliteten har.

MTB-regimet ble innført 1. januar 2005 og erstattet da et system basert på fôrkvoter og avgrensning av merdvolum. MTB-systemet var ved innføring tiltenkt å ligge fast over tid for å sikre forutsigbarhet i etterlevelse og forvaltning for henholdsvis næring og myndigheter.

Særtillatelser

Det finnes også det som heter særtillatelser for laks, ørret og regnbueørret, dette kan for eksempel være visningstillatelser, forskningstillatelser og undervisningstillatelser. Tillatelse til stamfisk og slaktemerd sorterer også under særtillatelser.